Eventyret

Det var en gang et land som skiftet farge flere ganger i året. Landet var dekket med høye, grønne trær. Noen av dem så egne blader bli gule eller intenst røde når høsten gjorde sitt inntog. Der det ikke fantes trær, strakte det seg store marker som fikk lysegrønne skudd om våren. De skjøre skuddene ble sterke og grønne på engene i løpet av sommeren, og utover høsten lyste markene i gull. Når innhøstingen var over, lå gule halmrester på de brune jordene som etter hvert fikk et hvitt lag av frost når vinteren kom. Og der det ikke fantes verken trær eller jord, stakk det opp en rosa eller grå klippe, og iblant en lilla klippe. Steinene var rolige når landskapet var flatt, ble truende når landskapet bølget og spredde kraften fra sitt herredømme fra toppen av fjell. Der oppe forkledde den grå steinen seg med mose og lav i grønne og oransje toner. Klippen omfavnet den blå sommerhimmelen, eller blandet seg med den grå høsthimmelen. Den hvite vinterhimmelen druknet hele landet, og da det hele var over, lå skoger, åkrer og steiner gjemt under et hvitt teppe av snø. Selv strømmene av snøkrystaller, det hvite skummet i bekkene, de glitrende elvene og de brune flodene frøs til blålig masse for deretter å bli dekt av det hvite bomullsteppet. Og langt der ute, forble det salte havet blått eller stålgrått. I dette landet, er skog, landskap, steiner og fjell så tett vevd sammen med det fjerne havet at det trenger seg dypt inn i landet. Så tett, at mange steder er den eneste måten å skille en innsjø fra en fjord, å smake om vannet er salt eller ikke.

Det er i dette landet at vår historie begynner.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

 

 

Høst – Brillene

Scenariet er en skog med en jente som kommer på scenen.

- Å, det er ikke mulig, men det er ikke mulig! Hvordan har jeg kommet hit? Jeg er omringet av trær som er omgitt av andre trær, det er fuktig jord… Dette er en stor grønn svamp!

Hun snur seg rundt framover mot deltagerne:

- Men hvor er Ornicar? Han dro uten å vente på meg! Bønder som stablet veden de hadde hogd i utkanten av skogen, fortalte meg: “Du finner ham på den nordlige ruten! Gå til venstre. Når du har funnet et stort tre, må du ta til venstre igjen.”

Hun beveger seg på scenen, men går til feil side hver gang. Hun stopper, snur seg mot publikum, desperat.

- Ah! Jeg har gått meg vill!

Plutselig dukker en elg opp bak personen. Den bruker briller og snuser i bakken. Den går bort til personen, og snuser på skulderen hennes. Hun skvetter og blir redd.

- Hvem er du?

- Jeg er bare en elg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Den fortsetter å beite på bakken.

- Men? Kan elg snakke i Norge?…

Hun går bort fra elgen som fortsetter å beite.

( Elg ) Hvorfor er du her?

( Person ) Jeg ser etter Ornicar, min bestefar. Han er en gammel fysiker.

( E ) Jeg kjenner ingen som heter Ornicar.

Stillhet

( P ) Og dessuten har jeg gått meg vill…

( E ) Det vil være bedre med briller, så du kan finne veien videre.

( P ) Men jeg trenger ikke briller! Jeg har alltid hatt et veldig godt syn! Jeg er ikke som deg som trenger å bøye seg ned til bakken for å finne mat!

( E ) Ja, men du har gått deg vill.

Stillhet

( E ) Jeg foreslår at du likevel prøver det paret som er plassert på steinen der borte.

Den indikerer steinen med et nikk.

( P ) Dette er latterlig… Men hva mer?…

Hun nærmer seg steinen og tar brillene. Hun gnir dem litt med ermet, og hopper:

( P ) Men er det Ornicars briller! Ornicars briller!

( E ) Prøv dem! De vil være svært nyttige. Det er jeg sikker på.

( P ) Prøv Ornicars briller? For en merkelig idé! Ja, ja… Jeg tar de med.

Elgen går vekk samme vei som hun kom inn og hun ser seg rundt med brillene på.

( P ) Vent! … For sent! Han er borte, og jeg får aldri se ham igjen. Stakkars Ornicar… Jeg må finne ham snart. Hvordan kan disse brillene hjelpe meg å finne veien til nord nå? Jeg vet at solen står opp i øst og går ned i vest, men først: det er verken kveld eller morgen nå, og i dette nordiske landet er jeg helt forvirret: det ser ut som om solen går ned og alltid på den samme siden av horisonten! … Men hva er klokka?

Hun ser på viserne på klokken og ser tankefull ut.OLYMPUS DIGITAL CAMERA

- Å! Det er enda en viser på klokka.

Hun snur seg og ser på klokka samtidig. Hun stopper.

- Ja … Det er en viser til som indikerer nord på tallet tolv og sør på tallet seks. Jeg kan se det når jeg holder klokka slik i forhold til solen. Merkelig, men veldig praktisk!

Hun følger nordlig retning indikert av uret.

 

 

Vinter – Skøyting

Scenen er et åpent landskap i utkanten av skogen, på en frossen innsjø . En alv går på skøyter på isen. Hun entrer scenen og setter seg og ser på alven. Hun vinker fra land, men alven ignorerer henne. Hun går forsiktig ut på isen. Hun vinker på alven for å få ham til å komme nærmere.

- ( Person ) Hei! Hallo! Har du sett Ornicar?… Hei! …. Han hører meg ikke eller hva? Hallo! … Kan du stoppe litt så jeg får spørre deg om noe?

Alven kommer nærmere.

- ( P ) Å takk! Ja, jeg ønsker å vite om du har sett Ornicar? Han er min bestefar og…

Alven avbryter henne uten å lytte ferdig:

- ( Alven) Jeg har ikke tid til å snakke med deg. Vis meg noen dansetrinn på isen: hvis du klarer å få meg til å spinne raskt nok, har jeg kanskje tid til å svare deg.

- ( P ) Skøyte! Danse på isen! Men jeg kan ikke… I tillegg er jeg så redd for at isen vil sprekke under føttene mine … Men hvem andre kan ellers hjelpe meg med å finne Ornicar? Ok, jeg skal prøve.

Hun og alven begynner å skøyte sammen. De gjør en kort koreografi, så stopp.

- ( A ) Vel hør, du virker veldig hyggelig ut, men det er ingenting å lære av deg: du skøyter som en skilpadde! Lykke til!

Skøytealven er klar til å gå, men jenta stopper ham/henne. Hun tar på seg brillene, og sier:

- ( P ) Hør: dette er første gang jeg går på skøyter på en frossen innsjø. Jeg har ikke hatt tid til å varme opp. Du må gi meg en ny sjanse!

- ( A ) Du er virkelig innpåsliten nå! Jeg tror ikke du kan gjøre mirakler uansett… Men ok jeg er villig til å gi deg en ny sjanse.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA De prøver igjen. Men denne gangen klarer jenta/gutten å snurre mye raskere. De ender  opp i en virvlende piruett som sluttdans. De slipper hverandre og virker flaue mens de gjenvinner pusten.- ( A) … Jeg innrømmer at jeg aldri har spunnet så fort i mitt liv…. Jo nærmere vi var hverandre, desto fortere snurret vi.

- ( P ) Ja … Det var det jeg la merke til også… Så kan du fortelle meg om du har sett Ornicar her nylig?

- ( A ) … Å ja… Det er sant, du vil lete etter den rare bestefaren din igjen, og du vil la meg trene alene på denne innsjøen. Din bestefar krysset innsjøen før isen la seg. Han rodde over til den andre siden. Men nå er innsjøen dekket med is og du kan gå over…

- ( P ) Uh… Gå på isen! Er du sikker? Vi vet ikke engang hva som er under!

- ( A ) Vær forsiktig da!… Men vent!

Alven lukker øynene og gjør noen manende bevegelser mot jenta.

- ( A ) Du har nå makt til å få deg ut av gapet til innsjøen hvis du trenger det. Men pass på! Du må handle fort, fordi kraften i magien avtar raskt… Og hvis du faller i vannet er du et lett bytte for kuldeåndene når du kommer opp: de er vesener som lever av varmen fra kroppen din. Du kan ikke beskytte deg mot de lange armene hvis klærne dine er våte. Da må du raskt finne en varmekilde, og tørre klær hvis ikke dør du!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

- ( P ) Vel… Det er ikke veldig betryggende , men jeg takker for hjelpen og alle rådene…

- ( A ) Bruk brillene dine for å se hvor isen er usikker og tyn, og der gapet til innsjøen kan åpne seg. Pass deg for de stedene! Lykke til!

De to står ansikt til ansikt og ser på hverandre. Plutselig går alven tilbake til isen. Han ser på henne før hun går for å lete videre etter sin bestefar. Etter at hun er ute av scenen, alven avbryter sin skøytetrening og går tilbake til hvor hun ble borte.

 

Vår – Snøskred

Ny scene og alt er dekket med snø nå. Terrenget er kupert og flotte fjell stiger i horisonten. Hun kommer inn og drar en slede bak seg.

- Med alle denne snøen er jeg glad for å ha funnet en kjelke. Hun som ga den til meg, sa at hun hadde sett Ornicar der for ikke så lenge siden. Hun fortalte meg at han planla å krysse fjellkjeden i nord. Hvorfor alltid nord… I tillegg er det mer snø nå! Men først må jeg gå opp skråningen og så aker jeg ned på den andre siden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Et stort drønn høres. Hun stopper, lytter og ser rundt seg.

Å nei! Hva er det? Jeg liker det ikke!

Hun står helt stille og tør ikke bevege seg. Elgen kommer på scenen.

- ( Elg ) Merkelig lyd, ikke sant?

- ( Person ) Å, er du tilbake nå?

- ( E ) Det virker som monstre lever under snøen i disse fjellene og angriper de som går oppå dem…

- ( P ) Virkelig? Alt ser så stille ut. Og med sånt strålende solskinn…

- ( E ) Monstrene sover veldig lett og er veldig sinte når de blir vekket. Noen ganger kan en endring i temperatur, eller at en går for nær gjøre at de plutselig våkner opp. De skyver snøen nedover i skråningen og sluker alt på sin vei! Du bør sette på deg brillene tror jeg.

Hun tar på seg brillene og ser opp på skråningen de skal gå opp.OLYMPUS DIGITAL CAMERA

- ( P ) Kan det være et monster som lurer i denne skråningen under snøen?

- ( E ) Monstrene tar alltid en lur i snø som lett kan rase på grunn av temperaturendringer eller vind.

- ( P ) Å! Men det er sant det! Det er en stor en her! Og der også! Og jeg som hadde tenkt å gå der!

Hun kan se nå og går forsiktig rundt de sovende monstrene.

 

- ( P ) Jeg tror det er tryggest å gå der på siden hvor det er minst snø, for monstrene liker å sove der det er mye snø! Tror du ikke?

De kommer fra den andre siden av scenen.

- ( P ) Å endelig er vi på toppen og er trygge! Og nå skal vi på kjelketur!

- ( E ) Det kan være andre monstre som sover på den andre siden av fjellet! Hold øynene åpne og pass på!

- ( P) Ingen fare. Takk skal du ha! Woah!

Hun hopper på sleden og aker ned fjellet.

Eventyret_Kjelketur

 

Summer – Fugler

På den andre siden av fjellet er det et stort hav/en stor fjord å krysse. Hun har fortsatt brillene på seg, drar føttene etter seg. Hun ser sliten ut.

- Hva? Blir det aldri slutt på denne reisen? Nå må jeg krysse dette store havet for å komme til øya jeg ser langt, langt borte…

Hun setter seg ned for å ta en liten pause. Hun ser på det store havet og lurer på hvordan hun skal komme over.

- Hmm, måkene der oppe kan fly gjennom luften! Det virker så lett for dem å komme fra et sted til et annet? Og hvorfor kan ikke jeg fly?

Hun ser på armene sine.

- Det er sant at vi er jo veldig forskjellige…

Hun vifter med armene, hopper, vifter med armene enda raskere… Skrattende måker dasker til henne:

- ( Måker ) Du har ikke vinger! Du har ikke vinger! Du har ikke vinger!

- ( Person ) Å ja… jeg vet!

Hun ser seg rundt og ser en sjømann på en båt med vinger.

- ( P ) Å , men det er akkurat det jeg trenger nå for å komme bort fra disse fæle måkene. Ohoi! Skipper!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hun går mot sjøen.

- ( P ) Hei. Jeg leter etter min bestefar Ornicar og jeg trenger å krysse havet. Kan du hjelpe meg?

- ( M ) Det er ikke noe problem, min lille dame! Jeg hadde tenkt å dra nå! Stig om bord og så farer vi til sjøs!

Hun går opp i den bevingede båten som krysser scenen.

- ( P ) Nå måker! Dere skjønner, jeg fant et fint par vinger, og nå vil jeg krysse havet som dere!

 

Avslutningen

Innredningen er et land som markerer slutten på stien: det er umulig å fortsette videre nordover. Hun entrer scenen.

- (P) Vel, jeg har kommet til nord … Kan ikke gå videre! Og ingen spor av Ornicar …

Elgen kommer på scenen.

- (P) Er du her igjen?

- (E) Selvfølgelig er jeg her: Jeg ble invitert! Hjelp meg i stedet med å fjerne masken, jeg kveles her inne!

- (P) En maske? Men hvem er du?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hun hjelper til med å fjerne masken.

- (P) Ornicar?!

- (O) Puh! Endelig luft!

Han fortsetter å ta av sitt kostyme.

- (P) Men hvorfor denne drakten? Og hvorfor har du kommet hit?

- (O) Jeg tok på meg denne drakten, så du ikke skulle kjenne meg igjen. Hvis du hadde visst at det var meg, ville du mast på meg hele tiden om å dra hjem igjen.

- (P) Å, det kan du være sikker på! Men hvorfor kom du hit?

- (O) Jeg ble invitert sier jeg. Se på det!

Han gir ham et postkort.

 

- (O) Jeg fikk dette kortet festet til en flygende lanterne som landet i hagen min. Det ble sendt av en skoleklasse med isbjørner som ville ha fysikk- og naturfagkurs.Eventyret_Isbjorner

- (P) Å! Og du sa ja?

- (O) Selvfølgelig: Jeg har aldri nektet å gi et fysikkkurs til noen! Dessuten må du gi til meg brillene mine tilbake: de hjalp deg til å forstå naturfenomener så du kunne gå videre og unngå farene i naturen som for eksempel snøras, det å gå gjennom isen… Nå er det jeg som trenger brillene fordi de skal hjelpe meg å forklare naturfenomer og fysikk for isbjørnene.

 

 

Ornicar får brillene sine.

- (O) Du kan komme og være med på kurset hvis du vil!

Ornicar forlater scenen.

- (P) Min bestefar skal gi en fysikkleksjon til isbjørner… Han har vært forkledd som en elg hele reisen og latt meg bruke brillene sine, slik at jeg kan lære om naturen rundt meg … det er litt sprøtt, men jeg må innrømme at det var riktig. Snille bestefar! Men jeg lurer på hva han lærer isbjørnene. Hva kan være et naturfag og fysikkurs for isbjørner? Jeg må gå og se på det!

Hun forlater scenen.

 

Snipp snapp snute, så var eventyret ute.

Last ned eventyret her: Fysikkeventyr_Eventyret